torsdag 27. august 2009

Konkurranseplan for 2010.

For meg er det viktig å ha konkurranser å se frem til. I løpet av vintertreningen vil motivasjonen bli satt på prøver, og ved å ha noen små mål underveis håper jeg at dette vil hjelpe meg å ta ut det som trengs treningsmessig. Jeg har liten tro på å gå i flere måneder uten noen form for konkurranse. Det er derfor jeg liker konkurranser på ski på vinterstid. Jeg har et hovedmål for sesongen 2010, men har delmål underveis.


Hovedmål 2010.

Kalmar.
Her skulle det aller helst stått IM xx (xx=Germany, Austria, Florida, Arizona, Lake Placid, Nice etc), men økonomi gjør at jeg rett og slett ikke har råd til å kjøre et slikt stevne til neste år. (Og i hvert fall ikke til å dra til Hawaii hvis jeg mot all formodning skulle klare en slot.) På bakgrunn av dette satser jeg heller på Kalmar. Jeg har fortsatt mye og lære når det kommer til triathlon, både hva praktisk gjennomføring og ikke minst trening angår. Jeg er usikker på om jeg klarer og komme meg opp på det nivået jeg har lyst til på svømmingen allerede til neste år, og velger derfor å utsette IMdebuten til 2011. (Helt etter hva jeg hadde som plan i utgangspunktet.) Et argument for å prøve Hawaii til neste år er at det helt sikkert ikke blir lettere i årene fremover, men da får jeg heller legge opp til å gjennomføre raskere enn jeg hadde planlagt.

Jeg har tro på å skynde meg langsomt, og gjøre dette litt etter boka. Triathlon er en idrett som krever erfaring for å gjøre det godt, samtidig som kroppen må ha gjennomført en del trening for å komme opp på det nivået jeg ønsker. Jeg har gått i fellen før ved å droppe og bruke hodet, og har ikke tenkt å gjøre det samme igjen. Kanskje er jeg litt defensiv, men jeg tror det vil tjene seg i det lange løp.
Mål: Under 9:40, ned mot 9:30.


Delmål 2010.

NM Duathlon
Min svakeste gren i triathlon er pt svømming. Derfor burde egentlig Duathlon være noe for meg. Jeg synes det var artig å delta i NM i våres, selv om det ikke gikk like bra som jeg håpet. Uten å vite hvor det arrangeres, gleder jeg meg til dette til neste år.
Mål: Topp 5.

Berlin Marathon.
Jeg har hele tiden sagt at jeg tror jeg kan være god for rundt 2:35 på marathon. Berlin er en rask løype, med mye folk. Dette er en god kombinasjon hvis man ønsker å løpe fort. Det blir spennende og se hvordan løpebeina reagerer på en ytterligere økning av mil på sykkel, samt en større overkropp på grunn av svømmetrening.
Mål: Under 2:39, ned mot 2:36.

Lillehammer-Oslo, sykkel.
Hvis jeg finner en gruppe som passer meg, kunne jeg tenke meg og være med å prøve meg på en rask tid fra Lillehammer. Jeg har liten erfaring med rulle-sykling på racer og er i utgangspunktet litt skeptisk, men det hadde vært artig og prøvd dette også. Selvsagt som en del av triatlontreninga.


Konkurranser 2010.

Lokale skirenn/ løp.
Det arrangeres mange gode lokale skirenn som er fine å bruke som trening i stedet for intervall eller distansetrening. Jeg har gode erfaringer med å prøve ut ting i disse konkurransene som jeg kan ta med meg videre til hovedkonkurransene. Samtidig trener man psyken etc på å stille opp i konkurranser ved at man tar det mer seriøst enn en vanlig trening. Jeg elsker og konkurrere og skulle gjerne gjort det hver eneste uke, men har funnet ut at dette ikke er hensiktsmessig for meg.

SkiBirken.
Jeg har tidligere uttalt at LøpeBirken i høst blir mitt siste Birkenarrangement, og det håper jeg at jeg skal klare og holde. Nå har det seg likevel slik at jeg kjenner meg selv etter hvert så godt at jeg vet det kan bli vanskelig og ikke stille hvis det blir en snørik vinter. Blir det ikke snø i vinter kommer jeg ikke til å gidde og oppsøke snøen for å få gått på ski. Resultatet av dette vil være DNS i Birken. Garantert.

Fredrikstadløpet, Halvmaraton.
Jeg løp ikke her i år, og angret på det. En rask løype, og fin løpetemperatur hvis været er bra. I tillegg er det jo mange fra Oslofjord Tri der, slik at det blir veldig sosialt.
Mål: 1:13.

Beistostølen, Fjellmaraton, Helmaraton.
Jeg har løpt noen ganger på Beitostølen nå, og synes det er en ok løype. Det er riktignok en prøvelse siden man løper mye alene, men ser på dette som en del av treningen for å bli en god triatlet. I bunn og grunn er det deg selv det avhenger av, og da må man trene på å presse seg selv alene.
Mål: under 2:49.

NM Triatlon Lang/ NM Triatlon Olympisk.
Uten å vite hvor og når dette kommer til å bli arrangert er dette naturlige konkurranser og ha på planen. Dette blir lagt inn i planen når datoene blir offentliggjort i løpet av vinteren.

NorgesCup Triatlon.
Se kommentarer under NM.

Utover dette ser jeg litt på hva som dukker opp. Jeg er tilbøyelig til å kjøre en fulldistanse tidlig på sesongen (som en treningskonkurranse) hvis det er noe i nærheten, men ville da nedprioritert for eksempel Lillehammer-Oslo, samt Fjellmaraton.

mandag 24. august 2009

Norseman 2009. En ny erfaring.

(Foto: Kai Otto Melau)


RR Norseman 2009
Merk:
Denne RR har ligget en stund på forumet til http://www.oslofjordtri.com/.
Her kan man også finne andres RR, både mer omfattende og bedre skrevet.

Dette blir vel tidenes lengste RR, men se på det som en oppmuntring til alle ikke-triatleter som tror triatlon kun er for de som er gode i svømming, sykkel og løp. I den rekkefølgen, uten nevneverdig pause. Jeg nøyer meg ikke bare med RR fra selve Norsemandagen, men legger også ved litt om mine forberedelser for de som er spesielt interesserte. (Hvis det skulle være noen.)

1) Bakgrunn for deltakelse i Norseman.

I 2007 var jeg med å langet drikke til de som skulle løpe Gaustadtoppen Opp. Et motbakkløp med start i Rjukan, bort til Zombie-hill og etter dette likt som Norseman. På veien ned fra Stavsro begynte de første løperne fra Norseman å komme opp bakken, og jeg kan huske jeg sa til de andre i bilen (dette har jeg også fått høre mange ganger siden): ”Hva slags idioter er som vil gjøre dette??”

Før vi hadde kommet til Notodden hadde jeg bestemt meg for å kjøre Norseman innen 3 år. Jeg ble så imponert av disse som var på vei opp, at jeg bestemte meg for å gjøre dette.

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å kjøre før 2010, men når kompisen min Henning D., (4.pl i år), spurte på en skitrening om vi ikke skulle prøve oss i 2009, var jeg lett og overtale. Det er jo alltids greit og ha noen og gjøre dette sammen med, både når det gjelder vurdering av utstyr samt treningen som må legges ned.

Jeg har tidligere gått på ski, drevet med løping og syklet litt terrengsykling. Frykten var defor at svømmingen ville bli den store bøygen, etterfulgt av landeveissykling. Maraton hadde jeg løpt før, så jeg var ikke like skremt av dette.

Uansett, dette skulle være en tur (Yeah, right..), og jeg skulle nyte og være med i noe så ekstremt..
Mål: Mellom 15 og 16 timer. Plassering uvesentlig.

2) Påmelding, status 1.nov.

Lørdag kl 08:00, den 01.11.08 hadde vi første svømmetime med instruktør. Jeg kunne på en god dag kanskje klare 25m crawl, men da var jeg rimelig pumpa etterpå. I to timer var jeg en virkelighetsversjon av ”Harald gjør ting han ikke kan”. Det var et h…. og jeg vurderte der og da om jeg virkelig ville være i stand til og kunne gjøre noe slikt. Vi hadde en 400m test hvor jeg klarte crawl de første 20m, og svømte bryst resten. Tid: sensur..
Endret mål: klare cut off på svømming, resten bonus.

Svømmetreneren vår er likevel verdens mest optimistiske mann, så dette skulle gå bra.. (Iflg han.)

Vi fikk meldt oss på, og måtte gå og vente i spenning på om vi hadde fått plass. To av oss fikk plass, en ble satt på venteliste.

3) Vinteren/ våren

Et døgn i familien Sand-Hanssen ble brukt på en mest mulig strukturert måte i vinter. Både jeg og kona har jobber som til tider er krevende, samtidig som vi har et tvillingpar på nå litt over 3år. I tillegg ønsker begge av oss og kunne prestere best mulig i det vi er med på.. Dette førte til løpeturer, turer på rulla etc ofte klokka 04:30. Og ja, det bygger karakter og hoderystende foreldre å dra ut på løpeturer i minus 15 grader klokka 04:30, en helt vanlig mandagsmorgen.

Svømminga gikk bedre og bedre. Pustinga satt på crawlen. Jeg trente svømming 3 ganger i uka. Mye teknikkterping til å begynne med, deretter fokus på å kunne klare å stå en hel IM-distansesvømming.

I midten av januar bestemt jeg meg for å prøve. 3800m innendørs. 152 lenger, uten pause, ikke bryst.

Det gikk!!!! Jeg lurte da på om dette faktisk kunne gå!

Racer ble kjøpt inn. Hadde aldri syklet på racer før, men hadde som sagt litt erfaring fra mtb fra tidligere. Sykkelen ble hentet på vei opp til Birkebeinerennet, og jeg fikk prøvd den på søndagen. Wow.. Dette var jo konge! Responsen av en racersykkel var helt utrolig. Det klødde å få kommet meg ut når jeg ikke syklet.

Samtidig i denne tidsperioden meldte jeg meg inn i Oslofjord. Var usikker på hvor mye jeg kom til å være med på den tiden, men det var uansett greit og være medlem i en triklubb.

4) Tri sesongen.

Bogstad duatlon ble min debut i noe som inneholdt flere øvelser. Arne sto og tok påmeldinger og var mitt første kontaktpunkt i Oslofjord. Ikke en dum fyr å bli kjent med det, noe som gjorde at jeg roet meg veldig ift nytt miljø etc. Takk Arne! I tillegg var det tidligere klassekompiser fra BI med i Oslofjord.

NM duatlon gikk greit. Laggull og top 10 individuelt.
Bestemte meg for å prøve meg i noen trikonkurranser også. Kjørte NC i Holmestrand og NC i Tønsberg. Sprintdistanser, så kanskje lite relevant ift Norseman, men uansett kjempeartig. Som ventet gikk det alltid tung på svømminga, bedre på syklinga, mens løping gikk greit.

Ble videre kjent med nye folk. Trivelige folk.
Løp Fjellmaraton på Beitostølen, og fikk en indikasjon på løpsførmen/ steget ikke hadde forsvunnet helt trass i mer sykkel/ svømme-fokus.

NM lang skulle være generalprøven til Norseman. En indikasjon på hvor jeg sto. Det gikk fint. Jeg var i rute. Endret målet til 13:30. Plassering: blant de 40 beste.

Jeg jobbet mye med å finne ut hva kroppen min tålte av ernæring, og fant en bra miks jeg bestemt meg for å bruke under Norseman. Hadde en liste klar for support like etter NM lang.

5) Forberedelser til Norseman.

De siste 10 dagene gikk med til å legge seg tidlig og stå opp kl 04:00, slik at jeg kunne prøve og snu litt på døgnet. Dette fordi den tidlige starten på konkurransedagen ikke ville komme som et sjokk. Videre gikk jeg inn i en lavkarbofase matmessig som jeg slapp opp på onsdagen før, da jeg begynte og fylle opp. Jeg hadde siste turen til kiropraktoren og massøren på onsdag for fintuning, og fikk gode tilbakemeldinger. Det siste halvåret har jeg brukt en del penger på kostholdsveiledning og massasje, og føler det har hjulpet. Spes de endringene jeg gjorde ift kosthold.

6) Den o’store dagen.

Målet mitt var (på bakgrunn av prognoser på vind, strøm, vær etc.):
Svømming + T1: 2timer.
Sykkel + T2: 7 timer.
Løping: 4,5timer.
Dette ble basert på erfaringer tidliger ei sommer da jeg var gjennom syklkeldelen, samt det viktigste av løpeløypen.





Svøm: ut til start så jeg at dette kom til å bli tungt. Det virket som det var mye sjø, og det blåste friskt. På prerace dagen før ble dette også understreket: det blir en hard svømmetur. Kom meg ut i vannet. Det var kaldt. Svømte rolig bort til start. Kom meg så langt inn til land som mulig. Merket at bølgene tok skikkelig tak, men bestemt meg for at dette skulle f… ikke få ødelegge. Det er likt for alle. Starten gikk og jeg kom meg godt av gårde uten store problemer. Følte jeg hadde svømt i en evighet da jeg så på klokken og jeg hadde vært ute i 7min! Fant etterhvert en pulje som jeg hang bra med, og når vi kom oss rundt den første odden, roet bølgene seg litt og det ble en bedre flyt. Når jeg runda båten med den blinkende lykta, så jeg på klokken for andre gang, og skjønte da at jeg kunne klare det på under 1:10. Konge!

Kom meg opp på 1:07, uten å ha brukt krefter. Følte meg helt fin når jeg tok av meg våtdrakta, og fikk på meg sykkelklærne. Nutridrinken veltet, så jeg fikk ikke i meg det jeg skulle, men kompenserte med en maximbar ut av T1.

Tid ut T1, ca 1:10. Kjempeførnøyd. Kanskje var ikke motstrømmen så hard som vi ble ”lovet”, kanskje var ikke bølgene så harde som jeg oppfattet det, kanskje svømte vi litt kort?? Jeg veit ikke.. Ingen kan uansett ta fra meg følelsen av å klare noe jeg trodde var komplett umulig november 08.

Sykkel: De erfaringene jeg gjorde når jeg syklet gjennom var at syklinga begynte på Geilo. Tok det veldig med ro opp til Dyranut. Beina var alt annet enn lette, men kroppen ellers fungerte bra. Jeg fikk i meg det jeg skulle av Nutridrink, Sportsdrikke og salttabletter. Kanskje ble det litt mye sportsdrikke, noe som resulterte i tissepause på Dyranut. Tok også på meg vest og løse armer, som jeg brukte resten av dagen.

Ned til Geilo gikk greit. Opp til Kikut gikk veldig bra, men på bunnen av nedoverbakkene etter ble jeg fryktelig kvalm og følte jeg måtte kaste opp. Det gikk over ganske fort.

Ble frakjørt nedover. Delvis fordi jeg er en pyse, delvis fordi jeg ikke var vant til høyprofilhjul og hvordan de er i litt vind. Pushet ikke hardt opp Imingfjell, helle ikke oppe på platået. Nedoverbakken fra Imingfjell gikk greit, og ”flatene” inn til Austbygde ble brukt til å løse opp beina og gjøre seg klar til løping.

Husker egentlig ikke veldig mye av sykkeldelen, noe som kanskje vil si at jeg var fokusert på de oppgavene jeg skulle utføre og var i min egen verden?

Brukte vel 6:45 omtrent, samt et par min i T2.

Løp: Beina føltes egentlig greie umiddelbart. Så jeg bestemte meg for og løpe hardt uten stopp frem til 25km. Jeg skulle kun drikke hvert 15min, og salt hver time. Jeg klarte og holde god fart, og var faktisk nede på 4:00 min/ km noen av kilometerne. Det var her jeg hadde min fordel som løper. Når bakkene kom, ville dette bli utliknet likevel. Plukket folk hele veien, men slet i varmen når jeg passerte 16km. Fikk meg en liten knekk når vi passerte ca 20km og så toppen.

Kom meg frem til Zombiehill og fikk meg litt mat. Jeg klarte og gå raskt, samt løpe noen partier. På dette punktet var jeg ikke hard nok mot meg selv. Her skulle jeg klart og pushet meg selv mer, men det er kanskje noe som kommer med litt trening på distansen?

Kanskje burde jeg tatt det mer med ro frem til Rjukan, for å kunne løpt opp bakkene. Jeg tror heller det er psyken som gjorde at jeg klarte det. Når jeg har diskutert med de som fulgte meg, kan det virke som de har den samme oppfatningen som meg: at jeg var fornøyd med plasseringen allerede der, og begynte å se meg bakover for å kontrollere plasseringen. Her burde både jeg og crewet vært mer på hugget slik at jeg i stedet for å kontrollere de bak, skulle holdt fokus på å jakte på de foran.

Jeg klarte og løpe de siste 2km før Stavsro, og inn på fjellet, men måtte etter hvert gi opp løpinga da jeg er fryktelig dårlig på slikt terreng. Savnet asfalt og flatt underlag hele veien til toppen. Da jeg kom opp på toppen knakk jeg totalt sammen når kona mi kom bort. Frykta dette ville skje, men ikke så mye. Det var nesten litt flaut, men det er vel slik at store gutter gråter de også.

Løping ca 4:30. Jeg burde som sagt klart høyere fart opp til Stavsro, men kom nok i en transe der jeg var fornøyd, og det var så langt frem til neste mann.

Totalt ble det: ca 12:25 og 8.pl.

Alt i alt var jeg stort sett fornøyd, men egne analyser viser at det er ting jeg helt sikkert kunne gjort annerledes. Uansett en ok fulldistansedebut jeg kan stå inne for.


Team Bjørn Myhre: Lars Bråthen (19.pl), Tore Sand-Hanssen (8.pl), Henning Dybendal (4.pl).

tirsdag 18. august 2009

Et nytt mål.

Mål eller målsetting er en klart formulert tanke, ide eller intensjon om en ønsket framtidig tilstand eller sluttpunkt et individ eller organisasjon planlegger å oppnå. Mål kan gi retning til videre arbeid og styre utviklingen mot målet. Mål er det ønskede sluttresultatet, mens plan, oppgaveløsning og strategi er framgangsmåten som brukes for å oppnå målet. Strategi er målrealiering, det man tenker å gjøre for å oppnå målene. En måte å sørge for at man når et mål, er å sette en tidsfrist for når oppgavene som utføres for å nå målet, skal være utført. Motivasjon kan være en viktig element i nå et mål. Effektivitet er grad av måloppnåelse, det vil si i hvilken grad har man oppnådd målet.
(http://www.wikipedia.no/)

Jeg har drevet med idrett så lenge jeg kan huske. Det har alltid vært fokus på kontinuerlig fremgang, og på å nå målene jeg har satt meg. Med et unntak har jeg nådd alle målene jeg har satt meg. Kanskje fordi jeg ikke har hatt store og hårete nok mål? Eller fordi jeg rett og slett begynner og kjenne med selv og mine muligheter & begrensninger så godt at jeg vet hva som er mulig for meg. Det målet jeg ikke nådde var OL i Beijing på 5000m sist sommer. Javel, dette målet ble kanskje satt i et svakt øyeblikk hvor jeg kanskje manglet den selvinnsikten jeg skryter av å ha opparbeidet meg. Noen vil kanskje si at jeg har satt meg et tilsvarende urealistisk mål nå. Mer om dette senere.

Som nevnt, har jeg alltid drevet med idrett. Først fotball og bandy (jeg kommer jo fra Mjøndalen må forstå). Og det var ikke Drillo og Øivind Leonardsen som ”oppfant” uttrykket ”best uten ball”. Det var meg. Det beste eksempelet på dette er da vi skulle spille Norway-Cup sluttspill mot et lag som var regjerende mestere i vår aldersklasse. Min oppgave for kampen: spille spiss, løpe frem og tilbake for å forstyrre forsvaret slik at de andre på laget kunne spille den andre spissen gjennom. Jeg har aldri verken før eller etter gjort en bedre fotballkamp. Jeg slutta etter den sesongen.

Pappa drev med skihopping og kombinert, men forsto nok at heller ikke spenstige ting lå helt for meg. Jeg begynte med langrenn på et tidspunkt som er så lenge siden at jeg ikke husker det engang. I 14-års alderen begynte jeg med løping. Jeg debuterte i mesterskapsammenheng som 15-åring med rundt 6 blank på 2000m. Så vidt jeg vet er dette fortsatt aldersrekord i Buskerud. Slik gikk sommerene og vintrene. Løping og langrenn. Senere ble jeg norgesmester både i aldersbestemte klasser og for junior i friidrett, og plasseringer blant de 10 beste i jr-nm og NC i langrenn.

Etter videregående fikk jeg tilbud om å dra på stipend til USA, og benyttet meg selvsagt av dette. Erfaringene etter dette oppholdet er både positive og negative. Alt var ikke like lett, men samtidig skaffet jeg meg på treningserfaring og livserfaring generelt jeg helt sikker har fått bruk for hittil og som helt sikkert har formet meg som menneske.

Da jeg flyttet hjem, byttet jeg klubb/miljø, og fikk umiddelbar fremgang. Stor fremgang. Det var på dette tidspunktet jeg satt meg mål om 5000m og Beijing. Vinteren/ grunntreningen gikk som den måtte: 200km/ uka, alt med litt for høy puls, kun med tanke på hvordan den store fremgangen skulle fortsette. Fornuft og lytting til kroppen ble et fremmedord. Sommeren etter løp jeg nesten like fort som sommeren før, men med eventyrlige mengder melkesyre i kroppen. Resultat: knekk i motivasjon, knekk i selvtillitt, evaluering av hva jeg ville. Det ble mer fokus på jobb og karriere, noe jeg fant fort ut at ikke passet meg. Jeg kunne ikke legge treningen og konkurransene på hylla. De siste årene har vært en blanding av ski, sykkel og løp. Stadig en søken etter hva som var ekstremt, men ikke mer ekstremt enn at jeg kunne klare det. Maraton ble svaret for en liten periode. Jeg føler likevel fortsatt at 2:43 ikke kommer til å stå som personlig rekord for alltid.
Det var likevel ikke før høsten 2008 det idrettslige livet mitt skulle få en vending. Det var denne høsten fokuset ble på triathlon, og da først og fremst Norseman. Alt jeg gjorde av trening fra den dagen jeg bestemt meg for deltakelse i Norseman, frem til 08.08.09 kl 05:00 var med en tanke for øyet: gjøre det beste mulig i Norseman.

For RaceReport for Norseman, se egen sak.

Hva skal man gjøre nå som Norseman er over og den velkjente hverdagen igjen har hentet en inn. Jeg har siden i fjor hørt sagt at den dagen jeg har gjennomført Norseman, skulle idrettskarrieren bli lagt på hylla, og sofaen bli benyttet hyppig. Innerst inne visste jeg vel at dette ikke kom til skje. To dager etter målgang på Gaustadtoppen, begynte kroppen og søke etter nye utfordringer. Det er en deilig følelse. 8. Plassen i Norseman er glemt for flere dager siden. Den er allerede analysert i hjel, med resultat av at tiden kanskje ikke var all verden likevel. Noe var jeg fornøyd med, noe til og med kjempefornøyd med, men samtidig var det også mye jeg kunne gjort bedre.

Etter hvert som jeg har kommet mer med i triathlonmiljøet og jeg virkelig har begynt å like konkurranseformen, har det oppstått et nytt mål: ”Hawaii innen 5 år”. At en triatlet drømmer om Hawaii er vel ikke særlig originalt. Mange klarer det også.


Mål eller målsetting er en klart formulert tanke, ide eller intensjon om en ønsket framtidig tilstand eller sluttpunkt et individ eller organisasjon planlegger å oppnå.

Hawaii er mitt nye hårete mål. Kanskje er det uoverkommelig og urealistisk slik Beijing var? Kanskje ikke?


En måte å sørge for at man når et mål, er å sette en tidsfrist for når oppgavene som utføres for å nå målet, skal være utført.

Målet mitt er Hawaii innen fem år.


Mål kan gi retning til videre arbeid og styre utviklingen mot målet. Mål er det ønskede sluttresultatet, mens plan, oppgaveløsning og strategi er framgangsmåten som brukes for å oppnå målet.

Noe av det jeg har gjort hittil skal fortsettes, noe skal korrigeres og noe skal endres helt. Jeg skal trene mye. Jeg skal ikke trene mest. Jeg skal trene hardt, men ikke hardest. Jeg skal trene mest riktig. Jeg skal fortsette å lese bøker om triathlontrening, om utholdenhetstrening og om relevante emner utover dette.

Jeg skal melde meg inn i svømmeklubb. Jeg skal finne treningskamerater. Jeg kan ikke klare dette alene! Jeg må kjøpe meg nytt utstyr. (Kan noen være snill og overtale kona mi om at Zipp-hjul er en nødvendighet??) Jeg skal lage en plan som skal følges. Jeg skal bli enda mer strukturert. Folk skal forstå at det er dette jeg vil!
Jeg vet ikke om jeg kommer til å forsøke på Hawaii-kvalik til neste sommer, men helt sikkert sommeren 2011. Det er ikke ventet å klare det første gangen, men jeg skal gjøre ærlige forsøk hver gang.

Alt jeg planlegger, og ikke minst gjennomfører av trening vil bli posta her. Jeg har tro på åpenhet. Av to åpenbare grunner: det forplikter ift at jeg gjennomfører det jeg planlegger. Videre kan folk som leser om treningen min (hvis det er noen) forhåpentligvis fortelle meg og gi meg hint hvis ting er på gale veier.

Mer detaljerte planer fremover, samt tanker rundt hvordan jeg har tenkt å trene vil bli postet så fort jeg får det skrevet ned. Men i all hovedsak vil jeg i teorien følge tankene til Friel, og i praksis bruke en som tilsynelatende har forstått seg på planlegging og struktur, irongoldie.blogspot.com, som rettesnor/ motivasjon.

Jeg er åpen for diskusjon rundt det meste jeg foretar meg ift trening, og liker at folk stiller kritiske spørsmål ved det jeg gjør. For meg er dette en læringsprosses, og noe som langt ifra er et ferdigbehandlet produkt.