Ja til asfaltering av Birkebeinerløpet-løypa!!!

RR fra 2009s to siste Birkebeinerarrangementer.

Endelig er jeg befridd fra Birkebeinertrippelhelvete. (Ja jeg er selvsagt klar over at det er frivillig og alt det der.. Blablabla..) Jeg har i flere år sagt: ”nå gidder jeg ikke å bruke mer penger og tid på Birkebeinerarrangementene”. Det finnes jo lokale arrangementer som er minst like artige å være med på. Artigere løyper, bedre arrangert, mindre folk og ikke så mye stress. (Men også mindre status og gjøre det bra, hvis dette er målet.) Jeg har blitt Superbirkebeiner de tre gangene jeg har prøvd. I tillegg har jeg løpt og gått på ski noen ganger utover disse tre årene.

Etter hvert år av løpet har jeg sagt: ”Aldri mer! Nå orker jeg ikke mer skogsløp og mange dager med dårlige bein etter løpet”. Likevel har jeg løpt fem ganger, men nå er det slutt. (Håper jeg..) Jeg kommer til å delta i Birkebeinerrennet hvis det passer slik fremover, men ritt og løp håper jeg at jeg aldri kommer til å bli fristet til i årene som kommer.


Rittet.
Etter Norseman skulle jeg være med på Birkebeinerrittet og -løpet. Jeg hadde ikke syklet på terrengsykkelen siden i fjor sommer, så den måtte tørkes støv av mandagen etter Norseman. Det ble sykling annenhver dag i tre uker. Jeg merket at tråstyrken var det, men de tekniske ferdighetene var fraværende. Dette har uansett ikke noe og si da Birken ikke kan sies å være særlig teknisk krevende.
Jeg syklet ikke i fjor, og syklet heller ikke spesielt fort i 2007, så seedingen var ikke så veldig bra. Dette gjorde meg egentlig ikke spesielt mye, da jeg mange ganger synes det er bedre å ligge i front av en gruppe i stedet for mitt i klynga/ helt bakerst i for gode puljer. Ofte pleier også dette å resultere i en for ivrig åpning på konkurransen også. Derfor fant jeg ut at jeg fikk ta til takke med den puljen jeg var plassert i. Været var ikke særlig bra, men dette var jo likt for alle. Fra start til Skramstad lå jeg hele tiden blant de 5-6 beste, og følte jeg hadde kontroll. Etter Skramstad begynte sykkelen å fuske litt, men dette er ikke unnskyldningen for at jeg ble kjørt fra nedover til Djuposet og i de tekniske partiene frem til Bringbu.

Da vi kom oss ut på bedre underlag igjen, fant jeg en pulje som gikk i passe fart. Vi tok igjen de fremste i puljen og jeg var atter en gang i front av puljen jeg startet i. Så skjedde det noe utrolig: etter en oppoverbakke som jeg hadde føring var det ingen som hang på når jeg snudde meg på toppen. Da tenkte jeg at jeg kunne prøve å dra på litt og kjøre solo. Og for noen bein jeg plutselig hadde. Jeg tok tak i styret midt og senket hodet. Jeg fosset fremover, tok igjen store grupper med ryttere fra bedre puljer og det var ingen som hang på! Sjelden har jeg hatt en så god følelse, og tenkte da: ”gi meg mer mil, gi meg mer bakker, det er dette jeg er bygd for”.

Kanskje kjørte jeg litt hardt, og måtte betale for dette senere i rittet, men når nedoverbakkene fra Storåsen begynte var det ikke på grunn av at jeg var sliten at jeg ble frakjørt. Det er på grunn av at jeg er ei pyse! Men jeg kom meg i mål på 3:37, noe som ga både merke og premie. Jeg var ok fornøyd med både bein og kropp. Sykkelen fungerte også bra trass i noen småproblemer (men uansett bedre enn hva jeg hørte andre sleit med).


Løpet.
Problemet mitt er at jeg er snublefot hvis hindringene blir mer utfordrende enn asfaltkanter. Etter jeg trappet ned satsingen på langrenn, kuttet jeg også ut løpinga i skogen. Har jeg blitt lurt på utsiden av asfalten har dette stort sett vært skogsbilveier/ traktorveier samt noe sti, men aldri ”skaulaus”. Ikke frivillig i hvert fall. (Nå er det sikker noen som sier: men da går du jo glipp av så mange fine naturopplevelser.. Blablabla..) Man kommer ikke til Hawaii på grunn av man er rik på opplevelser av granbar i trynet og ødelagte sko på grunn av myrløping. Gå på tur kan jeg gjøre når jeg blir gammel.

Etter Rittet har jeg vært på to ukers ferie i Hellas. Det har vært deilig. Deilig med en periode hvor man kunne droppe dårlig samvittighet for at man tok treningen litt ustrukturert og deilig at man ikke skulle få dårlig samvittighet for hva man puttet i seg av mat og snop. I snitt ble det nesten løping annenhver dag, men aldri mer enn 50 minutter. Sammen med dette ble ferien avsluttet med en sår hals, tett nese og en våkenatt på grunn charterselskapenes geniale reisetider.

Alt dette summert opp gjorde at jeg ikke hadde de høyeste forventningene. Forventningene ble ikke bedre da jeg begynte og varme opp og beina var alt annet enn lette og fine. Jeg åpnet i en ok fart og følte jeg hadde kontroll. Kroppen var sliten og beina tunge. I tillegg løp jeg med et par terreng-konkurransesko som er en halv størrelse for små til nedoverløping. (Det har jeg måttet betale for i etterkant med en haug med blå negler.) Etter hvert gikk det bare tyngre og tyngre, og etter hvert som underlaget ble mer utfordrende hatet jeg maks. Føttene var vonde, beina tunge, kroppen sliten og hodet ikke særlig i løpe-fort-modus. Jeg kom med i mål på en tid langt bak hva jeg hadde håpet på, men klarte merkelig nok både merke og premie. Jeg var rett og slett ikke bedre denne dagen.

Beina var helt ødelagt dagen etter, og avgjørelsen ble tatt: jeg tror ikke det blir flere konkurranser denne sesongen. Det har vært en begivenhetsrik sesong, der jeg stort sett er fornøyd med de fleste resultatene, og hvor jeg virkelig har fått smaken av triatlon. Nå håper jeg å kunne få svømt og syklet litt ute før det blir kaldere. Jeg kommer nok også til å finne frem rulleskiene og benytte disse litt frem til asfalten blir hard og ubrukelig til dette formålet. Høsten kan være en kjempefin treningsseong hvis været er fint og temperaturen er passe. Kanskje kommer jeg til å ta en løpetur på skauen også.. J

Se, nyt og bli motivert!